Noen av våre modige utskremte har vært på langtur. De har vært i Gvarv og spist på Kjernehuset. Her får du alt om hvordan det gikk.

Tekst: Tina Louise Ringstad Larsen

Vi kjører det lille stykket fra Bø til Gvarv, og parkerer bilen midt i sentrum av metropolen Gvarv, også kalt The Big Apple. Det er en av disse strålende solskinnsdagene i mars, og vi har lyst på årets første is i sola. Et blinkende skilt i Kjernehusets vindu gir vibber fra over Atlanteren og informerer oss om at det heldigvis er open. Da vi kommer inn den første døra må vi stoppe og rope hallo?! Det føles som om vi uforvarende kommer på besøk hjemme hos noen, men vi finner straks ut hvilken dør vi må videre gjennom for å komme inn til selve kaféen.
Ved synet av den digre isdisken skinner vi alle sammen opp. Her har de jammen et godt utvalg i kuleis! Det tar kun kort tid før et par av våre utskremte snur seg og ser en fristende hamburgermeny. – E e sulten! Proklameres det, før diskusjonen går ivrig om hva vi skal spise. Isen er allerede glemt. To av oss går for den nokså tradisjonelle hamburgertallerkenen, mens en av oss satser på gresk salat, og etterspør ekstra brød ved siden av.
Da vi setter oss ned ved bordet er det som å bli slengt tilbake til svunne tider. Her har de pastellrosa dekorasjoner i hjørnene, matchende blomstervaser og blomster i akkurat samme stil og farge. På den ene veggen henger en hel serie tøffe bilder av epler i forskjellige former. Vi mistenker at det har noe å gjøre med Gvarv sin “eplestad-status” å gjøre, og i tillegg at vi befinner oss midt i kjernehuset av det hele.
Vi rekker ikke å sladre mye før maten er klar. Godt er det, for enkelte er nå svært sultne. – Namnam, dette ser godt og spennende ut, sikler den ene over sin greske salat. – Og dessuten huska de brødet ved siden av, dette er imponerende. De andre to ser ikke fullt så imponerte ut. – Dette er ikke hamburgerdressing, det er Thousand Island, sies det med kritiske hevede øyebryn. Brødet som følger med den greske salaten viser seg å ikke være så godt som det ser ut. Dette oppveies av det noe originale påfunnet å legge nachoschips på siden av salatporsjonen. Hamburgeren faller dessverre ikke videre i smak etter som spiseprosessen skrider fremover.
Porsjonene er ikke spesielt store, og det går fort å spise opp. Typisk nok er alle så mette etter maten at ingen har lyst på is lenger. Vi betaler, forsåvidt en veldig grei sum, og går ut i den fine vårlufta. Vi konkluderer med at dette ikke helt levde opp til forventningene våre, men at det kanskje kan være hyggeligere å dra innom sommerstid og kjøpe seg en is.